Stikkord

, , , , ,

Muren gjør et voldsomt inntrykk.

Muren gjør et voldsomt inntrykk.

«Vietnam War Memorial». En 150 meter lang, ibenholtsvart og plogformet vegg i marmor. Som en diger V vokser veggen inn mot midten mens den graver seg djupere og djupere ned i jorda. Og med alle krefter stopper den opp og taper kampen mot grunnfjellet.
Det står 59.939 navn inngravert i murveggen.
Hundre meter bortenfor står tre Vietnamsoldater i bronse og vokter over et av de sterkeste minnesmerker som er laget. Her i den amerikanske hovedstaden, ikke langt fra Capitol Hill, fra Thomas Jeffersons Memorial. og den blafrende flammen over John F. Kennedys grav, har nesten 60.000 amerikanere fått et minnesmerke. Et minnesmerke som i sin totalt nakne enkelthet, inneholder en symbolikk som det går timer og dager, ja uker før jeg oppfatter omfanget av.
Den 20 år gamle Harvardstudenten av kinesisk herkomst, ungpiken My Yin Lin, er arkitekten bak monumentet.
To unge menn, begge midt 30 årene står under hver sin paraply og leser navn. De er kledd i mørke dresser med vest, mørke slips og kritthvite skjorter. Jeg spør dem om de har funnet noen kjente.
– Vi kjente mange. Vi var der da de døde.
De forteller at de er ved muren ofte.
– Monumentet er det verdigste krigsofrene kunne få. Ikke alle var enig i monumentet i utgangspunktet, debatten var hard. Men monumentet fikk oss til å snakke om Vietnamkrigen igjen. Vi – soldatene, som har navnet sitt i denne veggen – har ingenting å skamme seg over. Det var en politisk krig, vi visste ikke egentlig hvorfor vi slåss. Mer enn noe annen krig var denne krigen meningsløs. Amerika må aldri mer kjempe en lignende krig.

Ei mors ufattelige brev

Ei mors ufattelige  brev

Ei mors ufattelige brev

De forteller om folk som kommer hit. Adri har noen sett muren stå ensom. Ei mor skrev utallige brev hver måned til sin sønn. Hun la dem ved marmorfoten under hans navn. Brevene er tatt vare på. – Brevene kom i mange år. De blir lest. Innholdet er ufattelig, sier han og ber plutselig om unnskyldning. – Jeg må gå, sier han og gråter.

Ei jente kneler ved marmorveggen og skraverer et navn på veggen inn på et papir. To gamle søstre har funnet navnet på den snille gutten de hadde kjent. De hadde hatt ham på søndagskolen i Wisconsin. – Han var så snill, sier de. Han het John.

 

Reklamer