Stikkord
asylmottak, barna, Bergen, Bosnia, parkeringsplass, Seljestad, snikskyttere, Volvo
De sa det ikke, men de gjorde det bisarre tegnet, det som ikke etterlater seg noe tvil. En Volvo med voksne nordmenn i kjørte inn på den store parkeringplassen som tilhørte daværende Seljestad Hotel. Noen barn i alderen 6 – 10 år lekte med en ball, bilen kjørte helt opp til dem, bilvinduet på begge sider var åpent. Barna hadde stoppet med leken og kom nysgjerrig og en smule engstelig helt bort til bilen. Den ene mannen sa noe på norsk, barna forsto ikke norsk, men de forsto det illevarslende tonefallet og de forsto tegnet, flat hånd mot strupen i en skjærende bevegelse.
Bilen forsvant og leken var slutt. Redde barn lekte ikke mer den dagen.
Det var 15. september 1993. Seljestad Hotel. Satan hadde stukket innom.
De hadde kommet til Seljestad, det var et øde og tomt sted, men det var ingen som skjøt dem. Det var ingen snikskyttere som lå ett eller annet sted som i Sarajevo. Det var der Nermanda Adbegovic kom fra. Hennes mor var skutt av en snikskytter 45 år gammel. Uten mål og uten mening. Tilfeldig. Mannen var med henne. Nå håpet Nermanda Adbegovic å få komme til Bergen. Hun hadde et søskenbarn som hun sto svært nær i Bergen. Og hun et håp om å få en sterkt nedtrykt far ut av Sarajevo.
Svein Ruud drev Seljestad Hotel som var nå asylmottak . Han hadde fått noen meldinger fra de samme menneskene som de i Volvoen. Og jeg tenker at det er ikke noe nytt, det er de samme som sender drapsmeldinger til blant annet Knut Arild Hareide, kaller en godhjertet mann for landssviker. De bosniske flyktningene hadde kommet til et fredelig land, folk pøvde å være til hjelp. Men ondskapen hviler aldri – heller ikke hos oss. Sånn var det i 1993, sånn er det i 2015, sånn er det i 2017. De lever i søppeldyngene sine og dukker opp som rotter når det er mørkt. Vi andre gjør det beste vi kan. Jada, kanskje er det en og annen som lurer oss. Noen få. Men hva har skjedd med de bosniske flykningene ? De aller fleste av dem var muslimer. Ødela de landet vårt ? Det var jo på tusener av dem. Noen av ble nordmenn, de fleste dro hjem igjen så sant de kunne. Og noen av oss husker de som bodde på Seljestad med glede og takker for en sangfest vi hadde sammen med dem.
Mennene i Volvoen, er desverre et vondt minne guttungene måtte ta med seg. Noen trives med sin egen ondskap.
Jan Gravdal - Odda & Deromkring V.2 