«Vi skulle aldri vokst opp»

Stikkord

Bading, bakterier., jarositt, Kistevika, rød badebukse

Vi bada og hoppa fra 10-meteren

Det var en sommer det aldri var med enn 14 grader i sjøen og noen år senere reiv de det pillråtne stupetårnet, det som vi hadde vært knalltøffe og hoppa fra. Fjorten dager etter at vi hadde lært å svømme. Det året var det sol i tre uker ett strekk og vi kunne legge oss på hett blikktak på garderoben og smugkikke på jentene. Der kunne vi hente den hardeste erfaring før vi rusla opp på på timeteren en gang til – for kjøle oss ned. Tok rennafart og dukka ned i djupet som hadde eim av både jarositt og grufulle bakterier. Det var egentlig livsfarlig og hadde vi visst hvor farlig det farlig var, hadde vi knapt vokst opp. Men ikke en gang mor visste hvor farlig det var. Hun var trygg for hun visste vi kunne svømme.
Jeg prøvde styrken min på bjørka som vokste midt på badestranda – Kistevika. Hoppa opp i ei grein og skulle drive armhevinger. Men det nytta ikke å leke Tarzan med rød strikka badebukse. Og samme hvor mye jeg prøvde så jeg aldri noen antydning til muskelkuler på overarmene. Det var jo litt flaut ettersom jeg trodde at Bjarne, Bjørn og jeg var konger på haugen akkurat det året. Torstein eller «Lille tulu» som vi kalte ham – han var pitte liten – det året – var med. Han og Bollemann. Og noen til. De kunne ikke svømme, de var ikke konfirmerte og ikke store nok. Vi tok «vare på dretungar» trodde vi.

Det har i skrivende stund gått 62 år siden den sommeren. Stupetårnet er borte for lenge siden. «Bollemann» kunne alt, fikk til alt.  Han og Bjarne forsvant til Østlandet et sted, Torstein ble 1,92 et par år etterpå, men ble i Odda. Bjørn har slitt med helsa i mange år og jeg fikk meg en smell jeg også. Men sånn er jo livet. I 1955 hadde ingen av oss peiling på hvordan livet skulle bli.