Stikkord

, , , , , , ,

Det knuste symbol, gir seg ikke (foto: Stavanger Aftenblad)

Vi begynner med fallossymbolet i stein – Trollpikken, eller for å si det på nesten pent – en erigert penis i granitt. Ett eller annet menneske som ikke vet at slikt må man ha tak i hvis verden og ihvertfall slekta skal komme seg videre. Vulgært og folkelig heter hele greia for ståpikk.
Men vedkommende hater antagelig ståpikker. Han kostet på seg en gassat jobb, dro ut i det egersundske terreng, fikk tak i en slagbormaskin og klatret i mulm og mørke opp på Trollpikken og fikk innført den evige impotens på «styggaskapet». Men nå skal folk som har vett på slikt, som vet hvilke krefter som bor i erigerte peniser. Fallossymbolet skal opp å stå igjen.  Og en verden ser og hører hvordan det skal gå med ståpikken som skal opp igjen. Fra USA til Kina, fra Kina til Australia. Ære og heder.
Mennesket bak avkuttingen har stått for den mest fantastiske PR noen kan få. Og dessuten betaler han hele gildet sjøl. Det vil komme mennesker fra fjern og nær, fra Østen, fra Barbados, fra Jokkmokk og de Andalusiske sletter. Det kommer til å koke over av mennesker. Og de slipper å gå mer enn ca 20 minutter. Det er mer enn nok for Trollpikken.

Ikke italienere i taxi.

Trolltunga derimot – selve ikonet i de norske fjell – må man gå langt og lenger enn langt for å nå. Trolltunga setter store prøver på mennesker fra hele  verden. Og mange av dem må reddes hele tiden. De har for dårlige klær, det er for kaldt, det er for varmt, de må gjøre fra seg, de trodde ikke det var så langt. Etterpå skulle de hørt på kjentfolk. Men – fortalte Kjell Lande – det var like mye folk som skulle ut på Trolltunga som det er mennesker i Hovden på 17.mai. Ikke alle har fått med seg avtanden. Tre italienere tok taxi fra Odda til Skjeggedal. I Skjeggedal ba de drosjesjåføren vente med motoren i gang. «Vi skal ut på Trolltunga og sende et blikk utover verden», sa de. De trodde Trolltunga lå rett borti der. Men Trolltunga er ikonet. Det koster slit, det går på livet løs. En gang – de har vært der. Verre med italierne. Det går ingen taxi til Trolltunga.

Tyssestrengene (Foto NVIM)

Og det gjør det jo ikke ved Tyssestrengene heller. For de renner, når de en sjelden gang renner, ikke langt fra Trolltunga. Sender sine dråper vatn 300 meter ned stupet. To dråper side ved side. Men slippes Tyssestrengene løs, er det så vakkert og storslått at mange glemmer både Trolltunga og Trollpikken i ren beundring. Den daglig nesten blanke stupkanten er noe du kan åle deg utpå. Det skråner mot kanten. Jeg har vært der en gang. Du kjenner det i magen. Norske fjell har tusenvis av store opplevelser. Det er bare til å forsyne seg – men bruk vett.

Advertisements