Stikkord

, , , ,

På veg til fossene med hest og karjol. (DigitaltArkiv. NVIM)

Noen sier at vegstrekningen fra Skarsmo til Vasstun i Odda er noe av den vakreste og tll dels farligste vegstrekning som finnes i Norge. 14 kilometer veg som vegmyndighetene har brydd seg lite om, en strekning som er full av naturopplevelser, full av turister som sommertid kjører i 30 med hvite knoker og elleville øyner for alt som er å se. Og bakom synger køene. Synger enten som en illsint fra Skare eller som en forelsket danske. Den første har sett alt sammen tusen ganger, dansken ser det for første gang. For de kjører og har Espelandsfossen på venstre side og 100 meter lenger ned tvillingfossene Skarsfoss og Låtefoss. Dansken stanser, Skaringen rykker seg løs – han havner raskt bak en belgisk bobil. Det går fremdeles i 30. Alle i køen – bortsett fra Skaringen – subber avgårde mens andre de glaner og glor på dette vidunder av en natur. «Se der dukker det opp en foss uten navn langt oppe i fjellet». Fossen kommer fra ingenting, som et fata morgana. Og der hos Arnt Hildal, bak huset, på andre siden av der gjødselhaugen som ofte ligger der, der dukker selveste Vefoss opp. «Du slette tid så mektig !» Der nede har landskapet flatet ut, grenda Hildal som skal få fortelle sin egen historie. For der dukker det opp det vakre, tomme huset opp. Leieboeren døde og siden har huset til Per Hildal stått tomt. Og oppe i røysa ligger ei hytte som snaut noen legger merke til. En fuglekubb disponerer hytta.

Og Vefoss var vårkåt og flott.

En gang for mange år siden stanset jeg akkurat der. DEt sto et ektepar fra Sandefjord i vegkanten og glodde. Rett og slett bare glodde. De hadde aldri vært på Vestlandet i egen bil før. Dette var tredje gang de hadde kjørt opp og ned Oddadalen den dagen. De så det vakreste og det villeste de hadde sett.  Og ennå var det to store fossefall igjen. Strandsfossen i vest og Tjørnedalsfossen i øst. Og på sandbankene der Sandvinsvatnet begynner ligger Sandvin. Eller sandslette som de ville kalt det i dagens språk.

Huset til Per Hildal står tomt. Og det vakreste er der ikke lenger. (foto Gunn)

Det vakreste huset er ikke der lenger. Det som murmester Olsson bygde og stelte med, lot huset bli som lite slott, med den vakre hagen. Og det så også Skaringen i køen han var i . Han så både Olsson og huset der han mollstemt visste at der hadde det bodd et par med sine barn. De hadde elsket sitt hus.  Men det hadde vært for rasfarlig.

I andre enden av vatnet begynner Opo.

Reklamer