Stikkord

, , , , , , , , , , ,

På Rjukan har de gjort stas på vaskekjerringa.

Hun lærte meg at det er en historie å høre, og en historie å fortelle. Hun var en eldre dame, rengjøringshjelp. Eller vaskekjerring som vi sa den gang. Uten å være klar over at det lå noe nedverdigende i ordet. Jeg hadde spurt om å få gjøre et intervju med henne. Bakgrunnen var en diskusjon om det hadde noe for seg å intervjue et helt vanlige menneske. Hun representerte jo ingen, ble det sagt.

Hun hadde vært hos frisøren og hadde stelt seg som en dronning da jeg kom. Hun var nervøs, ba på kaffe og kjeks og var ferdig med dagens arbeid. Det hadde vært hektisk, hun måtte stelle seg ekstra i dag. Rart med det, det er ikke hver dag det kommer ei avis på døra. Men hun visste jo ikke om hun hadde noe å fortelle, hun var jo bare så veldig vanlig. Kanskje hun kunne fortelle litt om krigen, om da tyskerne hentet mannen hennes. Han kom aldri tilbake. Hadde mistet livet i en konsentrasjonleir. Hun hadde ikke visst hva han hadde holdt på med. Ikke før seinere. Hun vasket på fabrikken. En dag hadde hun falt stygt i trappene. Hun måtte bare tåle det, men det aldri skikk på den ene foten. Det var vondt hele tiden. Barna var avhengig av henne, hun torde ikke gå til legen. Etterhvert gikk det seg til og hun trøstet både seg og barna med trekkspillet. Jeg ba henne spille og da sa hun at det var så lenge siden hun hadde spilt.  Men likte at hun ble spurt og tok fram trekkspillet og spilte «Drømmen om Elin». Nesten uten feil.  Etterpå fortalte hun om russerfangene som hadde rømt og som hun måtte gjemme. Hun hadde vært livredd. Hadde tyskerne funnet det ut hadde hun blitt tatt. Og hva med barna da ? Men hun hadde ikke fått seg til å si nei.

Det var gått mange år nå. Foten var aldri blitt god. Hun fortalte mye om livet etter krigen, om barna som hadde vokst til og skikket seg bra. Snart skulle hun pensjoneres fra vaskejobben.  «De sa at ingen hadde en tyngre jobb enn oss vaskekjerringer, men det er sikkert bare noe de sier ?»

Jeg dro tilbake til avisa og hadde lært noe som hadde brent seg fast. Det er de vanlige, helt alminnelige menneskene, som har de beste historiene. Det er de som vet noe om livet.

Det er mer enn 50 år siden. Jeg hadde akkurat begynt som journalist.