De skremmende 56 timer

Stikkord

,

Gunnar Turtveit med hest lenger nede i fjellet. (foto Digitaltfoto)

Det er 120 år og 17 dager siden Gunnar Turtveit ble tatt av det berømte raset i Gorsbotnen. Han var på veg fra Seljestad til Røldal med post. Været stormfullt, kaldt og surt, men Gunnar var vant med all slags vær og han kunne gå på ski. Ved «Histeinen» kom skredet. Unggutten Lars Åsen var med, men han hadde fått problemer med en binding og sakket litt akterut da skredet gikk. Lars Åsen gikk klar av skredet, men han så hva som skjedde. Postmannen Turtveit hadde ingen sjanse, han så ingenting, og han lå fastklemt langt nede i snøen, men han fikk puste. Han var sterk, sterk som en bjørn, sa de. Nå visste han verken opp eller ned og hvor lenge han ville bli liggende. Kanskje fant de han som lik om våren en gang. I de verste stundene tenkte han på slutten, depresjonen tok tak i ham, andre ganger fikk han håp, han grov med posthornet, fikk vekk snø rundt seg. Mannskapene ble borte, og de tunge tankene tok til igjen. Innimellom måtte han ha sovnet flere ganger, han hørte folk over seg enda en gang, har prøvde å rope, med lyden satte seg fast i den tunge og faste snøen. Han hadde nettopp feiret nyttår. Det var den første turen over fjellet det året – 3.januar 1901. Han grov plass med posthornet. Hunden hans gravde og plutselig var han oppe, oppe hvor det var luft. Og hunden var hoppende glad. Gunnar monterte av kista som sto på en skikjelke. Skiene der var gode og brukbare. Spente skiene på beina og dro nedover til Seljestad. Der hadde letemannskapene nettopp tenkt å legge seg på hotellet, det hastet ikke lenger, de regnet med at postføreren var død.
Plutselig sto Gunnar Turtveit der lys levende. Den sterke skikkelsen var våt og forkommen. Og sulten. Karene trudde knapt egne øyne, noen av dem måtte ta på ham for å være sikker på at de ikke så et gjenferd.

Han hadde hvilt

Bertram Odland, Gunnar Turtveit var bestefar hans

Været hadde snudd, det var kaldt og klart. Gunnar Turtveit fant posten som var kommet opp fra Odda, de andre sa at måtte hvile, men Gunnar sa at han hadde hvilt lenge. Med postsekken på ryggen og trolig posthornet på skrå over brystet tok han ut opp mot det trange Seljestadjuvet. Han fant kista som han skulle ha ligget i, gjemte den, og Lars, sønnen hans, fortalte at han brukte kista til lager for jakt i mange år etterpå. Heilt til kona ga beskjed at hun ville ha rypekjøtt som hadde ligget i kista.
………………….
Ola Dalen overtok postføringa over Seljestad og Røldalsfjellet etter Gunnar Turtveit. Den siste som førte post over fjellet på vinteren, var barnebarnet til Gunnar Turtveit, han het også Gunnar Turtveit. Og han så jeg der han flaug med postsekken på ryggen. Det gikk fort. Det var i 1956, Gunnar ga seg i 1958.
Den siste Gunnar Turtveit jobbet ellers i vegvesenet og kjørte foran i kolonner i kraftig snøvær. I 1944 havnet politimann Arne Nerheim i et stort skred i samme område. Han hadde merkelig historie å fortelle etterpå.
Det er noe med slekta – i Odda kjenner folk godt til den fantastiske redningsaksjonen i 1944 på Folgefonna. Titten eller Bertram Odland hadde falt 20 meter ned i sprekk i isen og lå fastklemt og iskaldt ned i ei sprekk og kunne ikke røre seg. Han lå der tre timer i skjortearmene. I 25 kuldegrader. En stafett fra Tokheim og opp på fonna og etter strabaser fikk de Titten opp. Titten sa de tålte det, morfar hans var Gunnar Turtveit som lå i 56 timer under snøen.
Den siste i Turtveitslekta som er i sving er Vebjørn Turtveit. Han bor på Voss og har allerede vist at han har to i seg til å ta arven opp etter tippoldefaren som gikk i skredet.
Vebjørn Turtveit er en av verdens beste langrennsløpere.

Vebjørn Turtveit der han er blant de beste. (foto avis Voss)